|
Uslukkelig ild
Fred V. Hjortland
Desto mer jeg studerer
ord, jo mer blir jeg overbevist om deres grunnleggende og fundamentale
viktighet. Alt avhenger av ords betydning. Ingen kan bygge opp en teologi uten en
klar definisjon av de ord som brukes i den ... Både kristen tro og kristen
handling er begge avhengige av en klar forståelse av ords betydning.
(William Barclay, More
New Testament Words, New York, Harper, 1958, s.9)
Innledning:
Det er ikke til å komme
forbi at moderne bibellesere ofte misforstår og mistolker forskjellige bibelske
uttrykk. Det kan være flere grunner til dette. Noen aktuelle stikkord i denne
sammenheng kan være stor avstand i tid, kulturelle forskjeller, kirkelige
tradisjoner og generelt mangelfulle bibelkunnskaper. Personlig er jeg overbevist om at uttrykket
"uslukkelig ild" er et slikt misforstått uttrykk. I denne lille
artikkelen vil jeg prøve å utdype og begrunne dette synspunktet. Generelt tror
jeg uttrykket "uslukkelig ild" vanligvis blir tillagt et
meningsinnhold som det ikke er grunnlag for, verken ut fra Bibelen selv eller ut
fra oldtidens generelle språkbruk.
Kabah, sbennumi
og asbestos:
Det første vi må gjøre,
er å finne ut av hvilke ord det er som ligger til grunn for uttrykket
"uslukkelig ild" i de bibelske grunntekster (gresk og hebraisk). Dette vil gi oss muligheten for å finne alle
forekomster av disse ordene, noe som igjen vil gi oss grunnlag for interessante
sammenliknende studier.
I Det gamle testamente
har vi verbet "kabah" (slukke), og i Det
nye testamente er det verbet "sbennumi"
(slukke) og adjektivet "asbestos" (a-sbestos, ordet er
avledet fra "sbennumi") (ikke-slukkelig,
uslukkelig) som er aktuelle.
Det er 24 forekomster av
ordet "kabah" i GT:
3.Mos.6:5
(ilden på alteret må ikke slukkes)
3.Mos.6:6
(ilden på alteret må ikke slukkes)
1.Sam.3:3
(Guds lampe var ennå ikke sluknet)
2.Sam.14:7
(utslukke den siste gnist)
2.Sam.21:17
(du må ikke slukke Israels lys)
2.Kong.22:17
(min vrede er opptent mot dette sted, og den skal ikke slukkes)
2.Krøn.29:7
(de har slukket lampene)
2.Krøn.34:25
(min vrede skal utøses over dette sted, og den skal ikke slukkes)
Ordspr.
26:20 (når det er forbi med veden, slukner ilden)
Ordspr.
31:18 (hennes lampe slukkes ikke om natten)
Høys.8:7 (mange vann kan
ikke slukke kjærligheten)
Jes.1:31 (bli til stry … brenne uten at det er noen som slukker)
Jes.34:9-10 (Edoms land skal bli til brennende bek - verken natt eller
dag skal det slukne)
Jes.42:3 (den rykende
veke skal han ikke slukke)
Jes.43:17 (som en veke
sluknet de)
Jes.66:24 (deres ild skal
ikke slukkes)
Jer.4:4 (ellers skal min
harme fare ut som ild og brenne, uten at noen slukker)
Jer.7:20 (Derfor sier
Herren, Herren: Se, min vrede og min harme blir utøst over dette sted, over
menneskene og dyrene, over markens trær og jordens frukt, og den skal brenne og
ikke slukkes.)
Jer.17:27 (da vil jeg
tenne ild på portene, og den skal fortære Jerusalems palasser og ikke slukne)
Jer.21:12 (for at ikke
min harme skal fare ut som ild og brenne uten at noen slokker)
Ez.20:47 (Og si til Sydens skog: Hør Herrens ord! Så
sier Herren Herren: Se, jeg tenner ild i deg, og den skal fortære
hvert
friskt tre og hvert tørt tre i deg. Den flammende ilden skal
ikke slukne, men
svi alle ansikter fra sør til nord.)
Ez.20:48 (Og alt kjød skal se at jeg, Herren, har tent den. Den skal
ikke slukne)
Ez.32:7 (når jeg slukker
deg)
Amos
5:6 (Ellers skal han komme over Josefs hus som en ild, og den skal fortære, og
Betel skal ikke ha noen til å slukke)
Verbet "sbennumi" (slukke) forekommer 6 ganger i NT:
Matt.12:20 (ikke slukke en rykende veke)
Matt.25:8 (våre lamper
slukner)
Mark.9:48 (hvor ilden
ikke slukner)
Ef.
6:16 (slukke alle den ondes brennende piler)
1.Tess.5:19
(utslukk ikke Ånden)
Hebr.11:34 (stoppet gapet
på løver, slukket ildens kraft)
Adjektivet "asbestos" (uslukkelig), som er avledet av verbet
"sbennumi", forekommer bare 3 ganger i NT:
Matt.3:12 (men agnene
skal han brenne opp med ild som ikke kan slukkes)
Luk.3:17 (men agnene skal
han brenne opp med uslukkelig ild)
Mark.9:43 (bort til
helvete, til den uslukkelige ild)
At det hebraiske ordet
"kabah" og det greske ordet "sbennumi" dekker hverandre betydningsmessig, ser vi
bl.a. av at de nytestamentlige forfatterne bruker "sbennumi"
for å gjengi gammeltestamentlige uttrykk der "kabah"
er brukt. For eksempel er Matt.12:20 en nøyaktig gjengivelse av Jes.42:3, og
uttrykket i Matt.25:8 er nesten likt det vi finner i 2.Krøn.29:7. I tillegg er ordet "kabah"
nesten alltid gjengitt med former av "sbennumi"
i Septuaginta, den greske oversettelsen av GT ca 200
år før Kristus.
Med dette materialet for
hånden, skal vi nå prøve å finne ut av hva slags betydning Bibelen legger i
uttrykket "uslukkelig ild". Som naturlig er, vil vi begynne med å se
nærmere på bruken av "kabah" i Det gamle
testamente.
Betydningen av "uslukkelig
ild" i GT:
Jeg skal nå legge fram
fire punkter som jeg mener gir oss en klar pekepinn på hvilken betydning de
gammeltestamentlige forfatterne la i de beslektede uttrykkene "ild som
ikke kan slukkes", "ild som ikke skal slukkes" og
"uslukkelig ild".
Ved en nøyere
gjennomlesning av alle tekster i GT som inneholder disse uttrykkene, ser vi for
det første at de aldri beskriver noe evigvarende. Det er alltid snakk om en
"uslukkelighet" som gjelder en avgrenset tidsperiode. Ilden på et
bestemt alter skulle f.eks. brenne så lenge tjenesten ved dette alteret etter
Guds plan skulle fungere. Ilden skulle ikke slukkes, den var uslukkelig, men
det var bare så lenge den stod på. Ingen tekst i GT omtaler en ild som aldri
noen gang tok slutt. Ilden på alteret,
og all annen ild som blir omtalt, slukket for lenge siden. Dette er det viktig
å merke seg.
For det andre ser vi at
uttrykkene på en måte blir forklart av seg selv ved at det blir brukt om
brennbare, jordiske ting som raskt blir brent opp. Om Edom
sies det at landet skal bli til brennende bek og svovel (billedtale - landet
blir gjort om til noe som brenner svært godt), og at denne ilden ikke skal
slukne verken dag eller natt (Jes.34:9-10). Edom er
et konkret landområde som ikke brenner pr. dags dato og som heller ikke vil stå
i flammer når jorden en gang blir nyskapt og god! Edoms
land skal altså i følge Guds ord ikke brenne
evig! Dette viser oss at "ikke slukne" må bety noe annet enn
evigvarende. Svaret finner vi i vers 10. Denne "uslukkelige" ilden
skal legge landet øde! Det er dens funksjon. Den skal ikke slukkes, den er
"uslukkelig" i den forstand at ingen kan stoppe eller hindre Guds dom
over Edom.
I Jer.7:20 sies det at
Guds "uslukkelige" ild skal ramme både mennesker, dyr, trær og
frukter. Men Guds ord lærer aldri noe sted at dyr og trær skal brenne evig!
Derimot kan det skje at alle disse ting vil brenne opp i forbindelse med en domshandling
fra Gud (slik som f.eks. i Sodoma og Gomorra).
Det samme ser vi i Jeremias 17:27. Gud vil tenne ild på Jerusalems porter og
palasser, og denne ilden skal heller ikke slokne. Men alle skjønner at porter
og palasser kun brenner en kort tid. Ilden er altså kun uslukkelig i den
forstand at ingen kan stoppe eller hindre den mens den holder på å brenne.
Og det samme gjelder Ezekiels tale om ilden som skal fortære Sydens skog
(Ez.20:47-48). Om denne ilden sies det også at den ikke skal slukne. Men
samtidig får vi høre at den skal "fortære hvert friskt tre". Ilden
skal brenne opp noe! Ilden er altså bare uslukkelig i den forstand at ingen kan
stoppe eller hindre Guds dom over skogen i Sydlandet.
Versene ovenfor har alle
det til felles at de beskriver Guds domshandlinger som en ild som enten
konkret
eller i billedlig forstand skal brenne opp noe brennbart (bek, svovel,
trær,
porter, palasser). Når ordene "ikke slukkes" eller
"uslukkelig" blir knyttet til disse domshandlingene, er det kun for
å
understreke det uunngåelige i Guds dom. Ingen kan stoppe eller
hindre Guds domsild! Ilden er uslukkelig fordi den er ustoppelig - men
den er ikke evigvarende!
For det tredje har vi en
gruppe bibelvers som føyer noe interessant til det at Guds domsild
ikke skal kunne slukkes. Disse versene sier nemlig at ingen
skal kunne slukke ilden. Gjennom denne måten å uttrykke seg på, får de bibelske
forfatterne klart fram at den ilden Gud tenner, er uslukkelig i den forstand at
ingen mennesker kan stoppe eller hindre de domshandlinger Gud har bestemt seg
for å iverksette. Det er det som er poenget. Ilden er ikke uslukkelig fordi den
er evigvarende - den er uslukkelig fordi ingen mennesker kan stoppe eller
hindre den!
Jes.1:31 (bli til stry … brenne uten at det er noen som
slukker)
Jer.4:4 (ellers skal min
harme fare ut som ild og brenne, uten at noen slukker)
Jer.21:12 (for at ikke
min harme skal fare ut som ild og brenne uten at noen slukker)
Amos
5:6 (Ellers skal han komme over Josefs hus som en ild, og den skal fortære, og Betel skal ikke ha noen til å slukke)
Guds ild kan ikke slukkes
av noe menneske. Det er i denne meningen - og kun i denne meningen - at ilden
er uslukkelig. Den er ustoppelig - ikke evigvarende!
Det fjerde og siste
punktet er av en mer indirekte karakter, men like fullt av den aller største
betydning. Over alt i Det gamle
testamente ser vi at det uunngåelige ved Guds dom blir forkynt og understreket.
Hos profetene er dette et svært vanlig og tilbakevendende tema. Men dersom
dette er en vanlig forkynnelse hos profetene, vil en forståelse av
"uslukkelig ild" som en uunngåelig domshandling passe som hånd i
hanske med denne forkynnelsen. Da vil "uslukkelig ild" bare være en
variasjon over et kjent tema. For å understreke at dette med dommens
uunngåelighet virkelig er et tema i Det gamle testamente, skal vi sitere en del
bibelvers. Hør hvordan profetene taler:
For tilintetgjørelse og fast besluttet dom fullbyrder Herren Herren,
hærskarenes Gud, over hele jorden. (Jes.10:23)
For Herren, hærskarenes
Gud, har besluttet det, og hvem gjør det til intet?
Hans hånd er det som er utrakt, og hvem kan vende den bort? (Jes.14:27)
Det er ingen som kan utfri av min hånd. Jeg gjør en gjerning, og hvem kan gjøre den ugjort? (Jes.43:13)
La dem stå fram og frelse
deg, de som har inndelt himmelen, stjernekikkerne, de som hver måned kunngjør
de ting som skal komme over deg! Se, de er som halm, ilden brenner dem opp, de kan ikke redde sitt eget liv fra flammenes makt! (Jes.47:13-14)
Og dette folks døde
kropper skal bli til føde for himmelens fugler og for jordens dyr, uten at noen skremmer dem bort. (Jer.7:33)
For se,
jeg sender ormer iblant dere, basilisker som ingen besvergelse
hjelper mot, og de skal bite dere, sier Herren. (Jer.8:17)
Alle de menn som har satt
seg fore å dra til Egypt for å bo der, skal dø ved sverd, hunger og pest, og ingen av dem skal bli igjen og slippe fra den ulykke som jeg lar komme
over dem. (Jer.42:17)
For jeg kler Esau naken, jeg avdekker hans skjulesteder. Og vil han skjule seg, så kan han det ikke. Hans barn og
hans brødre og hans naboer blir ødelagt, og han er ikke mer. (Jer.49:10)
Om så Babel vil stige opp
til himmelen, og om hun vil gjøre sin høye festning utilgjengelig, så skal likevel ødeleggere fra meg komme over henne, sier Herren. (Jer.51:53)
Sitt sølv skal de kaste
på gatene, og sitt gull skal de akte for urent. Deres sølv
og deres gull skal ikke kunne berge dem på Herrens vredes dag.
(Ez.7:19)
Alle som bor på jorden er
for ingen ting å regne. Han gjør som han vil
med himmelens hær og med dem som bor på jorden. Ingen kan
hindre ham og si til ham: Hva gjør du? (Dan.4:35)
For jeg er som en løve
mot Efra'im og som en ung løve mot Judas hus. Jeg
river i stykker og går min vei, jeg sleper byttet bort, og det er ingen
som frelser. (Hos.5:14)
Foran dem fortærer ild,
etter dem brenner flammen. Som Edens hage er landet foran dem, bakom er det en
øde ørken. Ingen slipper unna dem. (Joel 2:3)
Se, jeg vil trykke dere
ned, likesom en vogn full av kornbånd trykker allting ned. Den raske
skal ikke finne noe tilfluktssted, og den sterke skal ikke kunne gjøre bruk av
sin kraft, og helten skal ikke kunne berge sitt liv. Bueskytteren
skal ikke holde stand, den som er lett på foten, skal ikke berge seg, heller
ikke rytteren på sin hest. (Amos 2:13-15)
Jeg så Herren stå ved
alteret, og han sa: Slå til søylehodene, så dørtersklene
skjelver! Knus dem, så de faller ned over hodet på dem alle! Den siste rest av
dem vil jeg drepe med sverdet. Ingen av dem skal kunne
flykte, ingen av dem komme unna.
Om de bryter seg inn i dødsriket, så skal min hånd
hente dem derfra. Og om de
farer opp til himmelen, skal jeg styrte dem ned derfra. Om de skjuler
seg på Karmels topp, skal jeg lete dem opp og hente dem derfra.
Og
om de gjemmer seg for mine øyne på havets bunn, skal jeg
kalle ormen fram, og
den skal bite dem. (Amos 9:1-3)
Verken deres sølv eller deres
gull skal kunne berge dem på Herrens vredes dag. Ved hans
nidkjærhets ild skal hele jorden bli fortært. For han vil gjøre ende, ja, brått
gjøre ende på alle dem som bor på jorden. (Sef.1:18)
Når man skal tolke de
bibelske tekster, er det alltid betryggende å komme
fram til forståelser som passer inn med helheten og mønsteret i Skriften. Blir
man presentert for tolkningsresultater som skiller seg ut og bryter radikalt
med helheten i Skriften, har man all grunn til å være skeptisk. Ovenfor har vi
redegjort for en naturlig og god forståelse av uttrykkene "ild som ikke
kan slukkes", "uslukkelig ild" o.l. Og her i dette fjerde
punktet har vi altså sett at denne forståelsen passer som hånd i hanske med
profetenes generelle forkynnelse om Guds dom. Den er uunngåelig! De språklige
bildene kan variere. Noen ganger beskrives Guds dom som noe den raske ikke kan
løpe fra eller noe den sterke ikke kan hindre. Andre ganger beskrives Guds
uunngåelige dom som en ild som ingen kan stoppe eller slukke. Alle bildene sier
det samme. De sier at Guds dom er uunngåelig - og ikke noe annet!
GT som inspirasjonskilde og
grunnlag for NT:
De nytestamentlige forfatternes
Bibel var Det gamle testamente! Det var der i de gamle hellige skriftene at de
hentet sin inspirasjon og sine språklige bilder og uttrykk. Jeg tror ikke vi kan understreke
forbindelseslinjene mellom GT og NT sterkt nok. Jeg er overbevist om at vi ofte
bare kan forstå den nytestamentlige språkbruken rett dersom vi kjenner den
gammeltestamentlige bakgrunnen for de ord og uttrykk som brukes. GT og NT
henger uløselig sammen! Her er noen uttalelser som understreker dette:
"I den første delen
av den apostoliske tiden var Det gamle testamente, forstått i lys av de levende
minnene om Frelserens tjeneste, det skrevne evangelium. Helt til mot slutten av
det andre århundre kom kjennskapen til Kristi lære til folk først og fremst via
tradisjonsoverleveringer, ikke gjennom skrifter. Det gamle testamente var
fremdeles det store forrådshuset der kristne lærere
fant kildene til trøst og overbevisning.
(Bibeloversetter og
biskop Westcott i boken "Introduction
to Gospels", s. 181)
Når vi skal tolke mange
uttrykk og historier i Det nye testamente, betyr det svært lite hva vi legger i
dem ut fra egne tanker ... Det som betyr noe, er hvordan uttrykkene og
historiene ble forstått ut fra tradisjon og vanlig språkfølelse i det folk som
utgjorde tilhørerne og tilskuerne.
(Biskop Lightfoot, sitert i "The vocabulary of the
Greek New Testament", s.12)
Moderne bibelske studier
har klart vist både i hvor stor grad og på hvilken måte Det nye testamente er
avhengig av Det gamle testamente. ... I tale og undervisning, i apologetisk og
etisk argumentasjon var GT kilden og standarden for den nytestamentlige
kirken.
(Two
Testaments - One Bible,
David L. Baker, Apollos/Inter
Varsity Press, 1991, s. 29)
Det gamle testamente er
den grunnleggende historiske basis for både Det nye testamente og for
kristendommen. Uten GT er det ikke mulig å forstå noen av delene rett. Studier
av Det gamle testamentes språk, tanker og teologi er helt avgjørende for å
kunne forstå Det nye testamente rett.
(A. F. Kirkpatrick, sitert i Two
Testaments - One Bible,
David L. Baker, Apollos/Inter
Varsity Press, 1991, s. 42)
Hele Bibelen må betraktes
som en bok skrevet "for jøde først", og dens ord og idiomer må
forstås i samsvar med bruken i det hebraiske språk.
(Synonyms of the Old Testament, R. B. Girdlestone, s.14)
Når "ild som ikke
kan slukkes" og beslektede uttrykk i Det gamle testamente viser seg å ikke
bety noe annet enn at Guds dom er uunngåelig, har vi all god grunn til å tro at
de nytestamentlige forfatterne brukte disse uttrykkene på en tilsvarende
måte. Et helhetlig studium av Bibelen
der GT får sin rettmessige plass og betydning, peker klart og utvetydig i denne
retningen.
Men vi skal ikke stoppe
her. Det er mer å si om uttrykket "uslukkelig ild". La oss nå se litt
nærmere på hvordan ordet "uslukkelig" ble anvendt av oldtidens
forfattere.
Betydningen av
"uslukkelig" i gammel gresk litteratur:
Den greske geografen Strabo (70 e. Kr.) sier om Parthenon,
et kjent tempel i Athen:
"I dette var det en
uslukkelig (asbestos) lampe." (Lib., 9,s.606)
(dette sier Strabo selv om lampen han skriver om allerede i hans tid
hadde dødd ut for lenge siden)
Homer (Illiaden, b.1, s.599) snakker om "asbestos
gelos" - uslukkelig latter.
(betyr ikke evigvarende
latter! Det var bare umulig å stoppe å le mens det
hele stod på!)
Plutarch
(110 e. Kr., Numa, s. 262) kaller den ild som brant i templene i Delfi og Athen for uslukkelig ild (pur asbeston
- akkurat samme uttrykk som Jesus brukte). Allikevel sier han allerede i neste
setning at denne ilden hadde dødd ut.
Når Josefus
snakker om jødenes høytider (Jødenes krig, b.2, kap.17, v.6), sier han at alle
hadde med seg ved til alteret i templet som brant "alltid uslukkelig"
(asbeston aei). Ilden hadde
allerede dødd ut på den tiden Josefus skrev (80 e.Kr.), men han kaller altså allikevel ilden for uslukkelig.
Eusebius (325 e.Kr., Eccl.Hist. Lib., b.6, kap.41) den første kristne historieskriveren,
beskriver martyrdøden til flere kristne i Alexandria
(bl.a. Cronon og Julian):
"De ble båret på
kameler gjennom byen og ble pisket mens de satt slik høyt til værs. Til slutt
ble de fortært eller oppbrent i uslukkelig ild (puri asbesto)."
(denne ilden varte ikke lenge,
men den var uslukkelig mens den stod på)
Disse menn hadde
førstehånds kjennskap til det greske språk og visste hvilket innhold som lå i
uttrykket "uslukkelig". Deres
bruk av ordet "asbestos" er derfor meget
klargjørende. Vi ser helt klart at de ikke brukte ordet for å beskrive noe
evigvarende, men derimot for å beskrive noe som er ustoppelig
mens det holder på -
enten det gjelder latter eller ild eller noe annet!
Dette er meget viktig
informasjon!
For dem som hadde gresk
som morsmål og som kjente språket bedre enn noen andre, betød
ikke uslukkelig ild en evigvarende ild. Både den ild som fortærte martyrene og
den ild som fortærte den greske flåte (se nedenunder), ble betegnet som
uslukkelige. Og det var de nok også - den tiden de stod på! Men senere sluknet
de uslukkelige flammene! Ilden var altså bare uslukkelig i den forstand at den
var umulig å hindre eller stoppe mens den holdt på å brenne.
De første kristne skrev
sine skrifter på gresk. De levde i en gresktalende kultur. Alle dannede mennesker
kunne kommunisere på dette språket på den tiden. Når de brukte dette språket
for å formidle evangeliets budskap, brukte de det selvfølgelig slik som folk
flest forstod det på den tiden! Ordet "asbestos"
hadde et bestemt betydningsinnhold i språket, og de nytestamentlige forfatterne
tok i bruk dette ordet for å formidle nettopp denne betydningen! Hadde de tenkt
på et annet betydningsinnhold, hadde de hatt rikelig med muligheter til å
uttrykke dette ved hjelp av andre ord og uttrykk. Men det er "asbestos" de bruker, og det er dette ordets
meningsinnhold de ønsker å formidle til sine lesere! Vi må anta at de, bevisst
eller ubevisst, tenke omtrent slik: Dette ordet, slik det vanligvis brukes i
det greske språk, formidler det jeg ønsker å si! Når jeg bruker dette ordet og
folk forstår det slik som de er vant til å forstå det, så forstår de meg rett!
Men om dette resonementet er riktig, og det kan jeg ikke se noen grunn
til at det ikke skulle være, da er vi et langt stykke på
vei til å forstå den virkelige betydningen av uttrykket "uslukkelig
ild" i Det nye testamente!
La meg avslutte dette
avsnittet med to fine sitater som det er all mulig grunn til å merke seg:
Til sist vil vi minne om
at det greske ordet "asbestos" som er
oversatt med "uslukkelig" aldeles ikke har den betydningen man
tillegger det. Tvert imot forekommer det i profan gresk, særlig
hos Homer, som
bestemmelse til slike ord som viser at det ikke er tale om noe som
aldri tar
ende. Det brukes f.eks. om "ære", "latter", "rop"
samt den voldsomme, men kortvarige ild som fortærte den greske
flåte. Og Eusebius sier to ganger i sin Kirkehistorie (Church
History, b.6, s.41) at
martyrene ble fortært i "uslukkelig ild". Selvfølgelig
sluknet den
ilden, men ordet brukes for å understreke ildens kraft og
volsomhet."
(Evangelii
Fullhet och de ändlösa
straffen, E. J. Ekman, Stockholm, 1903, s. 63)
Når man har funnet ut av
hva et ord betyr ut fra dets anvendelse i utenombibelske
litteratur, burde man begynne med å anta ganske sterkt at dette med stor grad
av sannsynlighet også er ordets betydning i Skriften. ....
Det må finnes klare og nødvendige grunner til å fravike den gjengse betydningen
av et ord. Hvis slike grunner ikke foreligger, må den gjengse betydningen få
gjennomslag.
(Dr. Robert A. Morey,
Death and the Afterlife, Bethany House Publishers, USA, 1984, s.26)
Så langt har vi altså
sett at bruken både i Det gamle testamente og i gammel gresk litteratur begge
peker klart og entydig i retning av at "uslukkelig" ikke betyr noe
annet enn en ustoppelig eller uunngåelig ild, dvs. en ild som ikke kan stoppes
eller hindres så lenge den holder på å brenne. Noen evigvarende ild er det
aldri snakk om.
I tillegg til disse to
klare og sterke vitnesbyrdene, skal vi se at det finnes enda flere vitnesbyrd
rundt de bibelske tekstene som støtter opp under denne forståelsen.
Brenne opp:
På gresk finnes det et
verb "katakaio" som betyr at noe virkelig
brenner opp, blir fortært, eller blir til aske. Offerdyrenes
kropper under den gammel-testamentlige offertjenesten ble brent opp
(katakaio) utenfor leiren (Hebr.13:11 + 2.Mos.29:14
m.fl. i Septuaginta). Kong Josias brant opp (katakaio) et Astartebilde
i Kedrondalen (2.Kong.23:6.15 i Septuaginta). Om
den brennende tornebusken sies det at den ikke "katakaio"
- ikke brant opp - fordi den ikke ble fortært eller ble til aske
(2.Mos.3:2-3 i Septuaginta).
Det interessante er at
dette sterke ordet også blir brukt sammen med uttrykket "uslukkelig
ild"! Både i Matt.3:12 og i Luk.3:17 sies det at agnene skal bli brent opp
(katakaio) med uslukkelig ild. Og det samme finner vi
i Septuagintas oversettelse av Ezekiel
20:47-48 - den ilden som "ikke skal slukne" skal brenne opp (katakaio) skogen i Sydlandet!
Både Det nye testamente
og Det gamle testamente kobler altså uttrykket "uslukkelig ild"
sammen med det å bli brent fullstendig opp. Dette faktum gir et sterkt
tilleggsvitnesbyrd om at en "uslukkelig ild" ikke betyr noe annet enn
en altfortærende ild som ingen kan stoppe eller hindre - akkurat slik som vi
har sett ovenfor.
Bildet med agner:
Når døperen Johannes
snakker om agner som brennes opp, bruker han et bilde fra hverdagslivet. Korn
og agner (de verdiløse, små bladene som sitter rundt kornet) ble skilt fra
hverandre på treskeplassen. Når treskingen var ferdig, ble haugen med agner
effektivt ryddet bort ved at den ble satt fyr på. De lette og tørre agnene
brant da opp med en voldsom, nesten eksplosjonsartet, hurtighet og intensitet.
Den voldsomme ilden (eksplosjonen) virket nok for tilskuerne som en tilnærmet
uslukkelig ild den korte, intense tiden den stod på.
Det er dette
hverdagsbildet døperen tar i bruk for å fortelle om Jesu fremtidige
domshandlinger. Men dette er et bilde som unektelig peker i retning av at noe
blir oppbrent og fortært. Den indre logikken i billedbruken med lette agner som
brenner opp på et øyeblikk i en voldsom og ustoppelig ild, synes vanskelig å
kunne bety noe annet enn en voldsom og uunngåelig domshandling fra
himmelen. Flere fortolkere har påpekt
dette:
Høsten er vanlig bilde for
enden. Her er det konkret og uttrykksfullt utformet. Den kommende
dommer er
sett som en landbruker som står på treskeplassen, hvor
kornet ligger tresket,
og holder kasteskovlen i hånden. Med den kastes kornet opp i
vinden; selve
kornet faller ned igjen, mens de lette delene, hakkelse og agner,
blåser bort.
Kornet samles i kornlåven; de som holder mål i dommen
samles i himlens kongedømme, mens avfallet blir brent opp.
(Matteusevangeliet - en kommentar, professor dr. theol. Nils Alstrup
Dahl,
Akademisk Fagforlag A/S, 1998, s. 66)
I Matt 3:12 sier døperen:
"Agnene vil han brenne opp med
uslokkelig ild." ... Denne undervisningen blir stadfestet av Kristus som i
kap. 13:30 sier: "Og når det er tid for innhøsting, skal jeg si til
høstfolkene: Sank først ugresset og bind det i bunter for å brenne det. Legg
merke til at det sterke ordet katakausei (en form av katakaio) er brukt to
ganger og enda en gang igjen i v. 40. Dette ordet peker uomtvistelig hen imot
en utslettelse av det som blir brent opp. For
vi kjenner ikke til noen prosess som mer likner på tilintetgjørelse enn
ødeleggelsen av organisk materiale i ild. Ordet og bildet har ingen ting til
felles med endeløs pine.
("The Immortality of the Soul: A Protest, av Joseph
Agar Beet, D.D. (metodistisk teolog), s. 24)
"Når døperen
Johannes i Mat.3,10-12 uttaler: " ........, men agnene skal han
brenne opp med uslukkelig ild", da
er det eneste naturlige, ikke å tenke på evig pine, men på noe verdiløst som
brennes opp og blir til intet."
(Sokneprest Th. Dahl,
sitert i boken "Ingen evig pine" av diplomingeniør Lars Berg, s.41))
Det greske uttrykket som
er brukt her (Matt.3:12) beskriver en ild som er så voldsom at intet kan slukke
den før den har gjort sin gjerning.
(Anthony Byatt, New Testament Metaphors, Stoops Manufactoring Company, USA, 1995/2003, s.27)
"Det ville være
vanskelig å finne et bilde som klarere beskriver rask og fullstendig
tilintetgjørelse." ("Immortality, s.192)
Konklusjon:
Ovenfor har vi gitt et firfoldig vitnesbyrd. Først så
vi at uttrykket
"uslukkelig ild" i Det gamle testamente ikke betydde noe annet enn en
ild som ingen kunne stoppe eller hindre. Dernest så vi at gammel,
gresk
litteratur brukte uttrykket i den samme meningen og betydningen. Videre
så vi
at uslukkelighet ble koblet sammen med det å bli fullstendig
oppbrent (katakaio). Og til slutt så vi at selve billedinnholdet
med
lette agner som brenner opp i en voldsom, men kortvarig ild, også
pekte tydelig
i samme retning.
Konklusjonen på alt dette
må være at vi rett og slett misforstår uttrykket "uslukkelig ild"
dersom vi tror at det betyr "evigvarende ild"! Det firfoldige vitnesbyrdet ovenfor har vist oss at uttrykket
ikke betyr dette! Det betyr bare at ilden er ustoppelig eller umulig å hindre mens
den holder på å brenne.
En gammel norsk biskop
gir en god oppsummering angående den "uslukkelige ilden":
"Når det tales i det hele i
Skriften om "ilden som ikke slukkes", kan dog ikke det bety en
gjennom evigheters evighet fortsatt pine. Det er i seg selv meningsløst.
Bildet betyr at ilden ikke slukkes før alt som er bestemt til å tilintetgjøres
av den, er brent opp. Den slukkes ikke før den har gjort sin gjerning.
(Biskop Karl Marthinussen, "Tid og evighet", s.65)
Men dersom dette er en
riktig forståelse av uttrykket "uslukkelig ild", da må selvfølgelig
denne forståelsen også gjelde det ene skriftavsnittet i Bibelen der
"uslukkelig ild" blir knyttet til helvete, Mark.9:43-48. Mange
teologer er enige i dette. Her er noen sitater:
"Det er riktig at
primærbetydningen av "asbestos" ikke går på
varighet. Ordet synes mer å betegne at noe er helt umulig å stoppe, hindre
eller ødelegge."
(R.A.
Cole, "The Gospel According to St. Mark, an Introduction
and Commentary", The Tyndale Press, London, 1961, s.153)
Disse versene gir oss
litt avklaring av begrepet Gehenna, en avklaring som viser oss at Gehenna var
et sted for ødeleggelse. I Mark.9:42 blir Gehenna beskrevet som et sted der
"ilden ikke slukkes" og i 9:48 som stedet der "deres marker ikke
dør og ilden ikke slukkes". Billedtalen som brukes både i det korte og i
det lange utsagnet, er hentet direkte fra Jes.66:24, og der betyr de
fullstendig og uopprettelig ødeleggelse, ikke endeløs pine. Markene dør ikke og
flammene slukkes ikke. Det var ikke mulig å unnslippe ødeleggelsen.
(David J. Powys, Hell: A Hard Look at a
Hard Question, Paternoster Biblical
and Theological Monographs,
1997, s.278)
"Men indikerer ikke
bruken av slike uttrykk som ildsjøen og beskrivelsen
av helvete som et sted der "deres orm ikke dør og ilden ikke slukkes"
(Mark.9:48) en endeløs pine? Nei. Denne språkbruken er en hentydning til byens
søppelplass som ble kalt Gehenna og lå like utenfor Jerusalem. Der var makkene
alltid i virksomhet og ilden stadig brennende. Hentydningen til dette stedet
bærer ikke i seg noen tale om vedvarende endeløs pine - søppel varer ikke lenge
i en ild. Bildebruken indikerer derimot total ruin."
(Michael Green, "Evangelism through the local Church"
(1990), Hodder and Stoughton, s. 70)
Jesu bruk av Jes.66:24 (i
Mark.9:48) omtaler ikke evig pine. Det han sier, er at makken ikke vil dø og
ilden ikke bli slukket. Og det vil de da heller ikke - før deres sannsynlige
ødeleggelsesarbeide er fullført.
(Dr. John Stott i boken "Essentials"
(1988), Hodder and Stoughton, s 317)
"Man bør legge merke
til at det ikke sies noe her om evig pine. Bildet synes tvert imot å være et
tilintetgjørelsesbilde som holdes fram som en kontrast til livet. Det er ilden og ikke pinen som er uslukkelig. v.44 og 46 er
sannsynligvis sene tilføyelser. Manuskriptenes vitnesbyrd taler imot deres
innlemmelse i teksten. Versene er identiske med v.48 (hvor deres orm ikke dør
og ilden ikke slukkes). Dette uttrykket er et sitat fra Jes.66:24 som
understreker temaet ødeleggelse og undergang."
(Black's
New Testament Commentaries, St. Mark, Morna D.
Hooker, London, 1991, s. 232)
"Uslukkelig ild
betyr ikke ild som brenner for evig, men ild som ikke kan slukkes før det den
har begynt å brenne er fullstendig oppbrent. Ormen som ikke dør, er ikke symbol
på en sjel som ikke kan dø, men et symbol på en forråtnelse man ikke kan befri
seg fra."
(Anglikansk "canon", H.D.A. Major, The Mission and Message of Jesus, s.123)
"Bildet dreier seg
om småkryp og ild som vedvarende fortærer byens avfall. Det har ikke i seg noen
tanke om evigvarende pine av levende vesener. Heller ikke er noen slik lære
antydet i Markus
gjengivelse av denne teksten."
(The
Moffat New Testament Commentary, s.174)
"I følge K. Bornhäuser ("Gebeine" 13,23)
betyr det at ormen ikke dør og ilden ikke slukkes at ingen ting av liket vil
bli igjen til oppstandelse og delaktighet i evig liv - sagt med ett ord,
tilintetgjørelse."
(Robert H. Gundry, "Mark", Eerdmans
Publ. / Grand Rapids, 1993, s.526)
"Ild som ikke
slukkes og ormer som ikke dør" (v.48) er åpenbart metaforiske uttrykk som
står for ødeleggelse."
(H.A.
Guy, "The Gospel of Mark", 1968, s.127)
"Det siste vers
(Mark.9:48) understreger med et citat
fra Es.66:24 dommens uopprettelighed.
"Ormen" symboliserer ligets forrådnelse og "ilden" på
tilsvarende måde opbrænding af liget. At ormen ikke
dør, og
ilden ikke slukkes, er da udtryk for
tilintetgjørelsens uafvendelighed og uendelighed."
(Aage Pilgaard,
Aarhus Universitetsforlag, 1988, s.138)
"Når det gjelder dem
som blir kastet i gehenna, sier Jesus: "hvor
deres orm ikke dør og ilden ikke slukkes" (Mark.9:48). Noen tror at dette
innebærer evigvarende følbar pine. Men det gjør det ikke dersom man går tilbake
til bildet i Jes.66:24 der uttrykket stammer fra. Der blir likene av Guds fiender spist opp av
marker og brent opp. Ilden og marken i dette bildet ødelegger de døde kroppene,
de piner ikke bevisste mennesker. Ved å kalle ilden uslukkelig sier Bibelen at
ilden ikke kan slukkes før den har gjort sin gjerning. Tradisjonen mistolker
dette verset når den ser evig pine i det."
(Clark H. Pinnock, i "Four Views on Hell", Zondervan, 1996, s. 155-156)
Avsluttende
kommentar:
Selv om uttrykket
"uslukkelig ild" unektelig har noe med fortapelsen å gjøre, er vi
ennå ikke klare til å trekke noen vidtrekkende konklusjoner i forhold til dette
store spørsmålet. Alt vi foreløpig kan si med stor sikkerhet, er at man bygger
på et totalt feilaktig og sviktende grunnlag dersom man tar uttrykket
"uslukkelig ild" til inntekt for en lære om evigvarende pine.
En uslukkelig ild betyr
ikke en evigvarende ild! Det betyr en ild som ingen kan stoppe eller hindre før
den har gjort sin gjerning!
Helt til slutt tre
uttalelser til ettertanke:
Vi må ikke gjøre vold mot
en kjent bruk av et ord og finne på en annen bruk som det ikke finnes noe
forutgående grunnlag for.
(The
Greek New Testament for English
Readers, Alford Dean, s.
1098, Moody Press)
I våre dager har de som
leser Skriften allerede antatt flere religiøse forestillinger i løpet av sin
skolegang før de setter seg ned for å skjønne en tekst. Når de så leser
teksten, skjer det helt naturlig, men kanskje ubevisst, at de forklarer alle
vanskeligheter i tråd med disse forestillingene. Det er derfor det kan skje at mennesker
av alle slags overbevisninger finner sine spesielle meninger bekreftet i de
hellige skrifter. I virkeligheten er det ikke Skriften som informerer dem, men
de som tillegger Skriftens språk deres egen mening.
(John Lingard,
"A New Version of the Four Gospels with Notes Critical and Explanatory, by a Catholic",
London, J. Booker, 1836, s. 330)
Et grunnleggende prinsipp
i forhold til tolkning av Bibelen er at man først må spørre hvilken mening et
skriftavsnitt hadde i forhold til de mennesker det opprinnelig ble skrevet for.
Bare etter at dette er gjort, har en fortolker frihet til å spørre hvilken
mening skriftavsnittet har for kristne i dag. Fordi dette grunnleggende
spørsmålet ofte ikke har blitt stilt og den historiske bakgrunnen ikke har
blitt undersøkt, har mange kristne blitt hindret i å komme til en rett
forståelse av deler av Bibelen.
(Sir William M. Ramsay, The New Encyclopedia of Christian Quotations, compiled by Mark Water, Baker Books,
2000, s. 123)
| 
